Kicking Off Our Collective Inquiry
We’re mobilizing as many people as possible to ask themselves: “what do we need to do differently?”. On August 19th, 2025, we kicked off our collective inquiry into youth outsiderness with a 70-person gathering in Bærum Municipality.
Kategori:
Event
Forfatter:
Josina
Sted:
Bærum
Dato:
This gathering signaled the beginning of our four-year exploration into changing municipal service systems to prevent youth outsiderness. The event brought together youth, service providers, leaders, community organizers, and researchers to explore experiences of insiderness and outsiderness and build a foundation for joint action. At my table, we discussed the need for fluidity and porousness in moving inside and outside of different social spheres. One youth highlighted that being outside of the mainstream isn’t inherently bad and sometimes needs to be supported. We talked about the ways that one can be perceived as inside and still feel deeply outside. Across various system actors, we shared our lived experiences of navigating the tensions of belonging and othering in society. The goal of preventing youth outsiderness was, thus, muddled right from the beginning. We frame this work as a collective inquiry because we don’t see it as a straightforward project with pre-determined outcomes to be executed by a few people. Instead, the transformation that we seek within youth municipal service systems is contested, made up of many interdependent issues and largely unknown. We need to learn from each other—the broad array of folks that are influencing and influenced by these service systems—and through experimental action together to explore the systemic consequences of possible changes. There seemed to me to be a readiness in the room. A hunger for doing things differently. A sense of shared commitment to action. But occasionally, the status quo, with its great inertia, also pulled us in when we started to repeat typical system speak and service jargon. It’s not a direct path to change. Recognizing that we are the system, part of this process also relies on changing our own ways of thinking and working in relation to youth outsiderness. We need to help each other stay in the space of exploring and letting our direction for collective action co-evolve with our shared learning.
Mange av de unge som har jobbet med Re:Structure sier at utenforskap ikke føles som et spesielt relevant begrep for dem. Dette gjenspeiler funn fra Perspektivmelding Ung, der ingen av de over 1600 spurte ungdommene beskrev seg selv som å oppleve "utenforskap".
Likevel har utenforskap blitt en stadig viktigere politisk kategori. Betydelige ressurser settes av til å forstå, forebygge og redusere det.
I fjor ble også en av Norges første nasjonale samfunnsoppdrag lansert. Det kalles Ingen barn og unge utenfor!. Oppdraget har som mål å mobilisere et bredt spekter av aktører for å redusere utenforskap blant barn og unge betydelig innen 2035.
I likhet med Re:Structure er samfunnsoppdraget opptatt av systemendring. Likevel lurer jeg på om måten selve problemet rammes inn på, trekker oss i en annen retning. Problemet er at for mange barn og unge står på utsiden, og løsningen er å bli flinkere til å forebygge og redusere dette utenforskapet.
Selv om ambisjonen er å endre systemer, er det uttalte målet at færre unge skal være på utsiden. Jeg tror denne måten å snakke om problemet på gjør det lettere å fokusere på ungdommene, men vanskeligere å se hva som skyver dem ut.
For å endre systemer tror jeg vi må begynne å snakke mer om ekskludering. Mens utenforskap beskriver hvor folk er, retter ekskludering oppmerksomheten mot hva som plasserer dem der.
Å fokusere på mekanismene som skyver folk ut åpner opp for spørsmål som: Hvilke normer og forventninger gjør det vanskelig for unge å delta? Hvilke roller og fellesskap tilbyr vi dem? Og hvordan må vi endre tjenestene slik at økonomiske forutsetninger eller kulturell bakgrunn ikke står i veien for at alle kan bidra?
Re:Structure har, i likhet med det nasjonale samfunnsoppdraget, som mål å få til systemendring. Vi bør derfor bruke et språk som gjør selve systemet til en mer eksplisitt del av både problemet og løsningen.
Hvis problemet er at mange unge opplever utenforskap, er det naturlig å ønske å forhindre at de havner der. Hvis problemet er ekskludering, må vi også spørre hva vi må stoppe og hva vi må endre. Det er forskjell på å forebygge utenforskap og å stoppe ekskludering. Kanskje vi også kan rette oppmerksomheten mot å skape inkludering.
Så jeg skal begynne å snakke mer om ekskludering. Ikke fordi ordet i seg selv løser noe. Men fordi det hjelper meg med å fokusere på hva vi faktisk må endre.
Finansiert av:
