Utenforskap eller ekskludering?
For å bli mer opptatt av systemene tror jeg vi bør begynne å snakke mer om ekskludering. Mens utenforskap beskriver hvor folk befinner seg, retter ekskludering oppmerksomheten mot det som gjør at de havner der.
Kategori:
Refleksjon
Forfatter:
Audun
Sted:
Oslo
Dato:
Fra EU-kamp til ungt utenforskap
I Re:Structure har vi fått forskningsmidler for å finne ut hvordan man kan forebygge ungt utenforskap. Forebygging av utenforskap er målet vårt, og vi ønsker å få til dette ved å endre systemene som påvirker unges liv, ikke de unge selv. Det er imidlertid noe som skurrer med denne ambisjonen. Jeg har fått en kløe med formålet i prosjektet. Det er noe med begrepene vi bruker som føles feil. Jeg tror det handler om at utenforskap først og fremst peker på folka som står utenfor. Problemet plasseres hos dem som befinner seg der, også når ambisjonen er å forstå og endre systemene rundt dem. Tidligere i år publiserte Hjemdahl og Sørensen en artikkel der de gikk gjennom hvordan begrepet utenforskap har utviklet seg som politisk begrep i Norge. Da jeg leste den, ble jeg overrasket. På 90-tallet ble nemlig ikke utenforskap brukt om folk som sto utenfor viktige fellesskap. Det ble brukt av ja-siden i EU-debatten som en advarsel mot de økonomiske, politiske og kulturelle konsekvensene Norge kunne havne i dersom vi sa nei til medlemskap. Sånn det var brukt, var det åpenbart negativt. Det var også konsekvensen av et valg vi selv kunne råde over. Rundt ti år senere ble utenforskap brukt av Jens Stoltenberg da han snakket om konsekvensene for folk som ikke var i arbeid. Nå var ikke lenger utenforskapet en felles konsekvens av et politisk valg. Det var noe den enkelte opplevde. Forebygging av disse konsekvensene handlet om en effektiv arbeidslinje, der det å være i jobb var nøkkelen til deltakelse i fellesskapet. Derfra har begrepet utenforskap fått stadig større plass i den offentlige samtalen. Det brukes om folk som står utenfor ulike fellesskap på grunn av sykdom, manglende utdanning, fattigdom, annen kulturell identitet eller ensomhet. Ganske ulike situasjoner samles under samme overskrift. Felles er logikken om at noen er innenfor, andre er utenfor, og at sistnevnte kommer med store konsekvenser.
Mange av de unge som har jobbet med Re:Structure sier at utenforskap ikke føles som et spesielt relevant begrep for dem. Dette gjenspeiler funn fra Perspektivmelding Ung, der ingen av de over 1600 spurte ungdommene beskrev seg selv som å oppleve "utenforskap".
Likevel har utenforskap blitt en stadig viktigere politisk kategori. Betydelige ressurser settes av til å forstå, forebygge og redusere det.
I fjor ble også en av Norges første nasjonale samfunnsoppdrag lansert. Det kalles Ingen barn og unge utenfor!. Oppdraget har som mål å mobilisere et bredt spekter av aktører for å redusere utenforskap blant barn og unge betydelig innen 2035.
I likhet med Re:Structure er samfunnsoppdraget opptatt av systemendring. Likevel lurer jeg på om måten selve problemet rammes inn på, trekker oss i en annen retning. Problemet er at for mange barn og unge står på utsiden, og løsningen er å bli flinkere til å forebygge og redusere dette utenforskapet.
Selv om ambisjonen er å endre systemer, er det uttalte målet at færre unge skal være på utsiden. Jeg tror denne måten å snakke om problemet på gjør det lettere å fokusere på ungdommene, men vanskeligere å se hva som skyver dem ut.
For å endre systemer tror jeg vi må begynne å snakke mer om ekskludering. Mens utenforskap beskriver hvor folk er, retter ekskludering oppmerksomheten mot hva som plasserer dem der.
Å fokusere på mekanismene som skyver folk ut åpner opp for spørsmål som: Hvilke normer og forventninger gjør det vanskelig for unge å delta? Hvilke roller og fellesskap tilbyr vi dem? Og hvordan må vi endre tjenestene slik at økonomiske forutsetninger eller kulturell bakgrunn ikke står i veien for at alle kan bidra?
Re:Structure har, i likhet med det nasjonale samfunnsoppdraget, som mål å få til systemendring. Vi bør derfor bruke et språk som gjør selve systemet til en mer eksplisitt del av både problemet og løsningen.
Hvis problemet er at mange unge opplever utenforskap, er det naturlig å ønske å forhindre at de havner der. Hvis problemet er ekskludering, må vi også spørre hva vi må stoppe og hva vi må endre. Det er forskjell på å forebygge utenforskap og å stoppe ekskludering. Kanskje vi også kan rette oppmerksomheten mot å skape inkludering.
Så jeg skal begynne å snakke mer om ekskludering. Ikke fordi ordet i seg selv løser noe. Men fordi det hjelper meg med å fokusere på hva vi faktisk må endre.
Finansiert av:
