Re:Structure er et deltakende forskningsprosjekt. Det betyr at vi forsøker å utvikle kunnskap sammen med dem som selv blir berørt av denne kunnskapen. I vårt prosjekt innebærer det både unge mennesker og fagfolk som arbeider i systemene vi prøver å gjøre mindre ekskluderende. Da jeg snakket om dette forleden dag, svarte en av de unge medforskerne i prosjektet: “det er jo egentlig bare demokrati, er det ikke?” Jeg synes det var en skarp respons. I mitt eget arbeid har jeg prøvd å forstå hva demokrati kan være foruten å stemme på hvem som skal representere oss. Demokrati kan også ta mer direkte former, der folk har innflytelse over tjenestene og beslutningene som gjøres i deres liv. For unge, utgjør kommunale tjenester som skole, barnevern og fritidsklubber en stor del av livet. Det blir derfor et demokratisk spørsmål at de får være med å forme dem. Dette er et kjerneprinsipp i det som kalles deltakende design, som Re:Structure bygger på. For å forstå hvordan kommunale tjenester kan forebygge utenforskap, ønsker vi særlig å involvere unge som har erfart at tjenestene ikke er tilpasset dem. Gjennom høsten har vi derfor, i hver kommune, jobbet med å identifisere hvem det er tjenestene strever med å nå. Og hvem sitter med erfaringer systemet faktisk kan lære av å involvere mer aktivt? Dette har vært lettere sagt enn gjort. Ikke fordi det mangler unge med relevante erfaringer, men fordi barrierene for deltakelse ofte er bygget inn i måten vi arbeider med problemet på. Én slik barriere handler om språk og kategorier: Måten vi snakker om «de som står utenfor» kan i seg selv bidra til å forsterke utenforskapet. Når vi har jobbet med å rekruttere til prosjektet, har jeg blitt mer klar over hvordan vi er vant til å snakke om målgrupper. De defineres nesten alltid ut fra kjennetegn ved unge selv: unge med nevrodivergens, kjønnsskeiv ungdom, enslige mindreårige – og så videre. Slike kategorier kan bidra til å gjøre unge til de andre. Oppmerksomheten rettes mot deres individuelle trekk, og problemet blir representert som noe ved dem. Hva skjer hvis vi snur perspektivet? Hvis vi går fra å si at «flere unge blir stående utenfor», til å heller spørre om det er systemene våre som blir mindre inkluderende? Og om veien videre derfor må innebære at de som faktisk opplever friksjonen i møte med systemene, også får være med å forme dem? Vi tror at å åpne for deltakelse avhenger av nettopp dette: at vi involverer unge ut fra erfaringene de sitter med, ikke fordi de passer inn i en bestemt målgruppe. Selv om det å identifisere seg med en bestemt kategori kan være viktig for noen ungdommer er det ikke opp til oss, systemet, å identifisere dem. Hvilke ord og begreper vi skal bruke i stedet, strever jeg fortsatt med. Jeg tar meg selv stadig i å fomle etter formuleringer som ikke helt sitter. Men kanskje er det også en del av arbeidet: å prøve, feile og prøve igjen – i forsøket på å finne måter å snakke om utenforskap som ikke samtidig bidrar til å opprettholde det. PS: Prosjektpartner Minotenk ga akkurat ut en bok om inkluderende språk. Sjekk den ut her: https://minotenk.no/wp-content/uploads/2026/02/Minotenk_Ordbok-1-1-1.pdf